Klok Bolig

For bruk av «inngripende teknologi» i offentlige helse- og omsorgstjenester kreves det individuelle tvangsvedtak for mennesker med utviklingshemning. Dette gjelder enten de har samtykkekompetanse eller ikke og er nedfelt i Helse- og omsorgs-tjenestelovens kapittel 9 om bruk av tvang og makt for mennesker med utviklingshemning. Sporings- og varslingsteknologi anses som så inngripende at det uansett motstand regnes som tvang og makt. Tvang og makt kan bare brukes for å hindre eller begrense skade, og andre tiltak skal være prøvd før tiltaket settes i verk.

Før et vedtak fattes, skal brukeren, pårørende og verge få relevant informasjon og kunne uttale seg. Dersom verge ikke allerede er oppnevnt, skal det oppnevnes. Beslutning om bruk av tvang og makt i forbindelse med bruk av sporings- og varslingsteknologi treffes av den som har det overordnede daglige ansvaret for tjenesten.

Spesialisthelsetjenesten skal bistå ved utformingen av tiltakene. Spesialisthelsetjenesten vil som regel i denne sammenheng si habiliteringsavdelinger på sykehusene. Loven beskriver hvilken informasjon vedtaket skal inneholde. Det skal straks sendes melding om beslutningen til den faglig ansvarlige for tjenesten, Fylkesmannen (til overprøving), verge og pårørende (eller annen måte som Fylkesmannen beslutter).

Vedtak kan treffes for inntil tolv måneder om gangen, og det skal opplyses om klageadgang. Fristen for spesialisthelsetjenesten, verge og pårørende for å komme med en evt. uttalelse vedr. vedtaket er en uke fra vedtaket er mottatt. Vedtaket kan ikke iverksettes før det er godkjent av Fylkesmannen.

For brukere som ikke har utviklingshemning, gjelder ikke kapittel 9 i Helse- og sosialtjenesteloven. De som har samtykkekompetanse, kan selv samtykke hvis de ønsker bruk av sporings- og lokaliseringsteknologi i den offentlige omsorgen, f.eks. av tjenesteytere der de bor.

For de som ikke har samtykkekompetanse, gjelder Pasient- og brukerettighetslovens § 4-6 a. ”Bruk av varslings- og lokaliseringsteknologi”. Den som yter helsehjelp» avgjør om pasienten mangler samtykkekompetanse. Det vil i praksis gjerne være fastlegen til brukeren.

Tiltaket må være nødvendig for å hindre eller begrense risiko for skade på brukeren og skal være i brukerens interesse. Det skal blant annet legges vekt på om tiltaket står i rimelig forhold til den aktuelle risikoen, om tiltaket fremstår som det minst inngripende alternativet, og om det er sannsynlig at brukeren ville ha gitt tillatelse til tiltaket. Der det er mulig, skal det innhentes informasjon fra brukerens nærmeste pårørende om hva brukeren ville ha ønsket. Hvis brukeren motsetter seg tiltaket, skal det ikke settes i verk.